Lynch – en refleksiv gjennomgang

av Kristoffer Tangård
23.01.25
Kristoffer Tangård, film-bibliotekar Mossebibliotekene

Film -og TV-regissør David Lynch (1946-2025) døde 15.januar. Han var kun noen få dager unna å fylle 79 år. Nyheten om dødsfallet føltes rart, på en måte få kjendiser som går bort er forunt. Lite føltes mer som en begivenhet enn en ny film fra denne sære mesteren! (Det eneste som måtte ha kommet i nærheten var hvis Quentin Tarantino omsider hadde sluppet sin tiende film, eller om noen ved et mirakel hadde kommet over den opprinnelige versjonen av Orson Welles’ The magnificent Ambersons - men det er en annen historie.)

Min personlige «reise» med Lynch starter med den utrolig rørende The elephant man – den sobre dramatiseringen over livet til en deformert, men avsindig godhjertet, mann (sminkearbeidet her er noe av det mest troverdige jeg har sett). Elefantmannens historie er beviset på at Lynch, om enn mest kjent for sine merkelige, surrealistiske tablåer, også var en mester i pathos.

Like uutslettelig var inntrykket av å se den originale Twin Peaks-serien via en DVD-samleboks jeg vant på quiz, og som medskaper (med Mark Frost) Lynch mente var «a great definitive Twin Peaks Gold set». Selv om det tok noen episoder å «komme inn i» dette snurrige narrativet endte jeg med å trollbindes av blandingen såpeopera/mystikk. Ved siden av Ingmar Bergmans opprivende Scener ur ett äktenskap og den seks sesonger lange mafia-skildringen The Sopranos er Twin Peaks kanskje det mest fullkomne TV-dramaet jeg noensinne har sett.

For ikke å snakke om den mildt sagt fremmedgjørende tredje-sesongen av Twin Peaks som kom på TV i 2017 – avgjort mer kompromissløs enn originalen, som tross alt balanserte mellom det tilgjengelige og det sære. Jeg har ennå til gode å se siste episode av denne atten episoder lange oppfølgeren, men nå er det gått såpass mange år siden de sytten første at jeg mer enn gjerne gir det hele en ny giv.

Siste krone på dette ekspansive verket kom i kjølvannet av sesong 1 og 2, og fikk æren av å pryde det store kinolerretet – resultatet var spillefilmen Twin Peaks: Fire walk with me. Utrolig nok ble dette mesterverket slaktet av kritikere i 1991! Filmen tar for seg forhistorien til TV-seriens opprinnelige offer – den unge kvinnen Laura Palmer - som vi sørgelig nok allerede vet skal komme til å dø før filmen engang har kommet i gang. Men historien om hennes undergang er aldeles nydelig realisert.

Det mørke drømmeaktige preger flere av Lynchs filmer, inkludert i debuten Eraserhead og i den siste spillefilmen Inland Empire – to filmer jeg var så heldig å se i «double bill» på Filmklubben i Trondheim. Snakk om mareritt-dose på elite-nivå! Sistnevnte spenner mellom det surrealistiske og det sosialrealistiske på en måte som det ikke er lett å bli klok på, men er et kroneksempel på hvor god Lynch var på å mane frem grim og gru som fortsatt ligger langt fra det generisk skumle.

Ennå har jeg ikke nevnt Lynchs to mest anerkjente filmer – Blue Velvet fra 1986 og Mulholland Dr. fra 2001. Begge er filmer som blir bedre ved gjensyn – noe som også gjelder Lost Highway fra 1997. Solide kuriositeter også verdt å trekke frem er Wild at Heart og den beryktede «kalkunen» Dune – ja, vi snakker om en adaptasjon fra samme univers som vi finner i de to mektig populære (og innrømt svært vellagede) epic-ene til Denis Villeneuve fra de siste årene. Men denne Lynch sin mest underkjente entré er heller ikke så gæren som ryktet skulle ha det til, og kan bl.a. by på noen fascinerende spesialeffekter i slåss-scenene.

Et siste lengselsfullt hjertesukk går til den Disney(!)-produserte, og angivelig mest tradisjonelle, dramaet The Straight Story. Dette er den eneste av Lynchs filmer jeg aldri har sett. Det er på høy tid å gjøre noe med dette. Samt ta et gjensyn med flere av de andre.

Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme! For å hjelpe på vei følger en Lynch-filmografi med lenker til hvor bibliotek-Norge kan tilby tittelen – på strømming via Cineast eller i øvrige tilfeller på fysisk format: