Free guy - filmanmeldelse
Det er ikke gjort noe forsøk på å skjule referansene i «Free Guy». I prologen tas vi «in medias res» til en rendyrket actionfilmpastisj som i stil og holdning minner om den like virtuelt overlessede åpningen til Warner Bros.-produksjonen «Ready player one», komplett med entusiastisk voice-over. I en av de siste scenene får vi på sin side «besøk» av våpen fra så vel «Star Wars» som Marvel sitt superheltunivers, inkludert utdrag fra den faktiske musikken til respektive serier.
Tittelen er klokelig nok latt være å oversette til norsk – «Free Guy» har opptil flere dobbeltbetydninger, fra «Fri fyr» til «Frigjør Guy». Og alle fungerer på sett og vis. Konseptet er nær sagt en variant av historien i Disney-animasjonsfilmen «Wreck-it Ralph». Vi møter den vennligsinnede Guy som er en såkalt NPC (på norsk: ikke-spillbar karakter), dvs. en integrert personsubstitutt i et videospill, hvor spillerne på sin side tar seg av de aktive handlingene og valgene. NPC-ene fungerer dermed som en slags «utvidet» befolkning med gitte, sykliske trekk, for å gi farge til universet.
Når Guy forelsker seg hodestups i en forbipasserende dame er dette første steg på veien mot en selvstendig personlighet og siden rollen som NPC-enes frelser – noe som ikke skulle være mulig rent spillteknisk og fører til et kappløp mellom flere interessenter på «utsiden», dvs. i den virkelige, fysiske verden hvor alle spillerne befinner seg.
Ryan Reynolds’ Guy fremstår like barnlig uskyldsren som Jim Carrey i hans dramatiske gjennombrudd som hovedpersonen – og forsøkskaninen - i den strålende proto-reality-TV-satiren «The Truman Show»; og strukturelt er det kanskje her «Free Guy» ligger nærmest; endog frasen «Don’t have a good day – have a GREAT day» er i sin trivelige banalitet som en mildt omskrevet versjon av Trumans «Good morning, and in case I don't see ya, good afternoon, good evening, and good night”. Senere skal imidlertid begge disse konformt veltilpassede karene bryte ut av sine gitte rammer – og det mens hele verden følger spent med.
Tonen er uhemmet bygget over en velkjent actionkomedielest og byr på både høyt tempo, mye spesialeffektaction, selvbevisst humor og en passelig dose sentimentalitet som er avbalansert med en taktfull ironisk distanse. Til tross for alt dette står historien fortsatt i høysetet. Dette er et gjennomarbeidet og vellykket bidrag fra filmskaperne, med regissør Shawn Levy i spissen – en mann som ellers har en ujevn karriere bestående av blodfattige familiekomedier som «Cheaper by the dozen» og «Night at the museum», og på den mer positive side nøyaktig 25% av samtlige episoder av Netflix-fenomenet som er den solide genrefusjonen «Stranger things» (som så vidt er kommet i begrenset opplag på hjemmevideo).
Kanskje aller morsomst – og villest – er at vi får gleden av å se, men ikke før i filmens klimaktiske «showdown», hovedrolleinnehaver Ryan Reynolds som en slags klonet utgave av seg selv – dvs. Guy med vektløftermuskler og et aggressivt begrenset ordforråd. Også verdt å nevne er Taika Waititi i rollen som en nærmest «showman»-vulgær konserneier, muligens inspirert av Ken Jeong som Chow i «Hangover»-serien. Kanskje ikke tilfeldig at disse filmene har den samme komponisten?
