Arne Rustes diktsamling "Her" - anmeldt av Grania Skappel

Anmeldelse av «Her», Arne Ruste 2021

-Dikt, Bokvennen

«Meldinger, Postkort, Oppdateringer»

Diktsamlingen er en liten, delikat bok som jeg var så heldig å åpne en dag i august. Forfatteren har kalt tekstene meldinger, postkort, oppdateringer. Hvem mottar postkort i våre dager; hva slags oppdateringer er det vi skal få?

Boka blir innledet med Jan Erik Volds lille dikt fra Bok og liv 1973:

Er du

der du er? Er du

Ikke

der du

er? Gå

dit du er, jeg venter

på deg

- der

Vennlig hilsen

Jan  Erik Vold

Kanskje skrev Jan Erik Vold disse linjer på et postkort en gang til en kjær person?

Så sirkler den poetiske tekstsamlingen til Arne Ruste rundt dette ordet: ”Her”. Vi er her, vi er her nå.

Tekstene er inndelt i avdelinger: ”Ute – Her – Vi – Siste Runde”.

Ute av tiden ”Når jeg dør … fortrinnsvis på den vidunderlige øya Samos, Heras øy” er drømmen om å forbli i vennligheten her; sjelen til jeg-personen henger rundt der, i Phytagorion.

Her lever den blyge innkasteren fra Romania, og det som er ”vakrere enn stillhet: lyden av en bouzaki”; nymåne gjennom pinjekronen, gammel og ny regnbue, esler som diskré passerer en aldrende fotturist, den hemmelige stranda som ikke er så hemmelig.

Denne delen ender med diktet: ”Når englene er dratt”. ”Etterlatt, aller helst med hodet begravd i fanget til din elskede.”

Men det finnes et nest best: Der du blir innhentet av duften av jord, jern, blod, myr og søt råte, og inntatt – men ”som på ny som i aller første begynnelse”.

Døden og det evige er til stede i diktene; men assosiasjonene er innhyllet i vennlighet.

Tusenfryd og forglemmegei og lavendelblå sommerfugler peker mot neste avdeling der lavendel får sitt eget dikt.

 ”Her” starter opp med to meldinger og fortsetter med en iakttakelse av den enslige, vesle fuglen i lønnetretoppen, små iakttakere av store hendelser som blomstenes vidunderlige utfoldelse i juni. Gjentagende underverker i livets sirkel, men så er det de triste farvel som skal sies. Da er det utrolig at himmelen sender ned et vell av sommerfugler – blå som himmelen – som innhyller den duftende lavendelbusken som stod litt i skyggen av de bugnende peonene. En hilsen fra Jarl med de himmelblå øynene?

”Vi” starter med et dikt på dialekt ”Hijab under hatten”. Hun bruker hijab under politihatten og jeg-personen memorerer at mora støtt brukte skaut. ”Det som gjelds må vara det som er inni skautet”.

Kan det sies bedre?

Skvetne predikanter får et dikt.

”Å, vår Jord, ditt navn er gjenopprettelse!” som er betydningen av Nåde. ”… der noe er lagt i grus”. Diktet ”Kort preken for skvetne predikanter” hentyder til grusomhetene som vi mennesker utfører i generasjon etter generasjon – og oppfordrer oss til å vise anger slik at nåde kan gis. Budskapet er at vår tid på Jorden burde være et liv med omsorg og kjærlighet. Kjærlighet burde i særdeleshet omfattes nyinger, ”godt trevirke, vedlikehold”. ”Bygge, der noe er lagt i grus”.

Europa skjelver igjen av frykt for å bli inntatt av mennesker på flukt. Polen har fått besøk av reisende gjennom Hvite-Russland. Generalsekretæren i Flyktninghjelpen rapporterer samtidig om at Iran huser fem millioner på flukt fra Afghanistans nye styre. ”Så her får du lov, til å bidra, trå til, delta til gjenopprettelsen”.

Ruste tyr til det utvidete poesibegrep når den lange teksten ”Ord til Tor ved fylte 50” er tatt med i den lille boka.

Lyriske tekster skal helst få oss til å assosiere, minnes og reflektere. ”Huskelapper for evigheten”? Etter å ha lest gjennom boka noen ganger bringer denne teksten meg tilbake til en spesiell forfatter som levde lenge før dagens ”Meandertalerne”: Camilla Collett og hennes skildringer av dette landskapet med hemmelighetsfulle grotter og laguner i det samme morenedannede, bølgende landskapet. Heftig symbolikk som én gang gjorde dypt inntrykk på en ung norskstudent.

Gule dager, sommerfugler og elefanten i rommet – og Dag, Einar og Erik har for de innviede minner knyttet til seg.

Den lille boka avsluttes med et brak:  

Forfatteren slår til med et politisk dikt med et tydelig budskap:

Flyktningleiren brenner – og vi spør:

Hvor mange kan vi ta?

Var det fem eller var det femti hun sa – ett fett

for verdens rikeste land per capita, et land med

urimelig god plass, og altfor mange penger,

fem eller femti, bare de er friske og hele.

slikt er det umulig å si – i allmektig uforstand

og trumpete uforstand

og trumpete mangel på empati;

flaut nok for henne alene, men sammen

bærer vi skammen. Skammen må vi

dele i langsommelig tid.

Grania Skappel