To norske julefilmer du bør få med deg
JULEFILM – ET PAR NORSKE
Nå som vår tids mest populære høytid nærmer seg benytter Kristoffer anledningen til å tipse om et par eiga* fra kongeriket Norge: *japansk for ”film/filmer”
HJEM TIL JUL (2010)
Vi følger et ensemble mennesker på julaften hvor noen sliter litt mer enn andre med å få den harmoniske roen over seg – det være seg en godhjertet lege som reiser langt til skogs for å hjelpe en gravid flyktningedame; en bitter nyskilt familiefar som kler seg som julenissen for å «se» barna sine inkognito; og en guttunge som er mer interessert i å besøke den ikke-kristne nabojenta enn å få med seg julemiddagen hjemme.
Bent Hamers forsøk på å bidra til julefilm-genren faller dessverre litt mellom to stoler. For det første følges ikke situasjonene langt nok til at de når et tilfredsstillende sluttpunkt – ved ett tilfelle er det endog som om Hamer ikke gadd gi oss den tiltrengte konklusjonen – et inntrykk som filmens relativt korte spilletid forsterker. Men regissøren prøver samtidig å kompensere for denne knappheten ved å gjøre selve sluttscenen ekstra svulstig og sentimental – nesten parodisk nasjonalromantisk, men dog ikke tydelig nok i denne retningen heller. Filmen er likevel verdt å se for sine spredte småhumoristiske øyeblikk hvor regissøren viser mer av sin særegne stil i aksjon.
Det er verdt å nevne at Hjem til jul er basert på en novellesamling av Levi Henriksen med den suggestive tittelen Bare mjuke pakker under treet; et litterært verk som – ut fra den første historien om ikke annet – er betraktelig mer frodig i stilen. Man kunne nesten ha lurt på om Per-Olav Sørensen ikke hadde vært mer egnet til å formidle Henriksens visjon, gjennom f.eks. en mer utstrakt bruk av voice-over, slik som han gjorde i den (noe mer vellykkede) tittel-makkeren og føljetongfilmen Hjem til jul fra 2019?
Lån DVD: https://moss.bib.no/cgi-bin/m2-int?tnr=187148
MONGOLAND (2000)
Selv om julehøytiden er bakteppet for denne - filmen som angivelig startet den såkalte ”Stavanger-bølgen” i norsk film - er dette langt fra en typisk holiday perennial. Vi følger (utelukkende) mennesker i 20-30-årsalderen – i en periode hvor de ennå er unge til sinns, og opptatt av forelskelse, festing og tullball.
Mongoland er en forfriskende, uhøytidelig (!) skildring med et løst plott – men likevel med et slags hovedfokus i den romantiske relasjonen mellom Pia og Kristoffer som når et crescendo med et romantisk møte på flyplassen, som i sin sårbare svulstighet går den lignende, mer konvensjonelt oppbygde, scenen i Love Actually en høy gang.
Vi møter “tidlige utgaver” av skuespillere som skulle komme til å bli store i norsk film utover 2000-tallet: Kristoffer Joner er i særklasse der han med fullt innøvde fakter tolker sin (utseendemessig forbløffende like) navnebror Christopher Walken; Pia Tjelta har en livsglede som i liten grad kunne forespeile hennes urovekkende tolkning som bekymret mor i Blindsone; og Vegar Hoel er vekselvis sjarmerende blyg og virilt kjepphøy.
Debutfilmen til Arild Østin Ommundsen er i hovedsak i sort/hvitt, men presentert i en «omvendt logisk» struktur, ved at nåtiden er monokrom og tilbakeblikkene i farger. For kanskje fortiden står igjen som den mest rosenrøde tross alt?
