Mitt navn er Nobody (1973) - Anmeldt av Kristoffer Tangård

For de som har fulgt bibliotekets film-podcast ZOOM-IN har det vært et gjengående fokus på filmåret 1973 – som jo er femti år tilbake nå i 2023. Den surrealistiske satiren «The holy mountain», gangster-skildringen «Mean streets», og post-nybølge-dramaet «Mammaen og horen» har alle vært gjenstand for podcast-episoder. Alle er også tilgjengelige via Filmoteket, noe som også gjelder for nok en film fra 1973 som jeg ønsker å trekke frem: en riktig så severdig spaghetti-western kalt «Mitt navn er Nobody».

Handlingen fokuserer på to særdeles våpenhendige karer som begge kan sies å være anti-helter med en elsk/hat-relasjon: først har vi tittelens Nobody - en spøkefull, tidvis barnslig, ung mann som lever fra hånd til munn. Han kan stjele godteri fra et barn (nesten bokstavelig talt) uten å mukke, men også finne på å lære folk i maktposisjoner en lekse, deriblant en mann som tjener penger på at folk kaster bløtkaker på to svarte (slaver?), og får kremklatten fortjent kastet i eget ansikt.

Dernest har vi den viden kjente ringreven Jack Beauregaard – en stoisk, seriøs mann i hva man i dag ville regnet som pensjonistalder. Hans siste «oppdrag» i denne verden er angivelig å ta has på et usannsynlig høyt tall (over 100!) med skurker som til sammen går under betegnelsen The Wild Bunch (ikke de samme som i Sam Peckinpahs mesterverk fra 1969 – legg forresten merke til at regissørens navn blir nevnt som en in-joke underveis).

Nobody følger Beauregaard i hælene - åpenbart en fan boy – uten at den tilårskomne legenden er så imponert. Men det skal vise seg at den unge har mer å by på enn Beauregaard først tror…

Terence Hill spinner her videre på sin personlighet fra «My name is Trinity» (også på Filmoteket), hvor han spilte mot sin etter hvert faste kumpan Bud Spencer (som bød på en røslig kroppsbygning og lakonisk humørsyke i kontrast til Hills spinkle fremtoning og glade spillopper). «…Trinity» er en underholdende film i likedant cowboy-miljø  – men «My name is Nobody» er som filmverk å regne hakket bedre. Jo da, den lener seg skamløst på Sergio Leones dollar-trilogi og især mesterverket «Once upon a time in the west» - både i sin tålmodige, spente prolog (med minimal bruk av dialog), dynamiske kamerabruk i kontrast mellom total -og nærbilder, casting-en av Henry Fonda som (tilnærmet) «bad guy», og ikke minst musikk.

Ennio Morricone som har komponert for både Leone og også her til «…Nobody» gjenbruker nesten tone for tone den dramatiske, skarpe gitarklimpringen fra «Once upon a time…» i filmens epilog. Men han byr også på noen originale stykker som er særegne for denne filmen – det være seg det lystige, nesten plystrede, temaet til hovedpersonen, og en harselerende, men likevel storslått, «sur» versjon av Wagners ikoniske Valkyrienes Marsj som vi får høre når Wild Bunch farer mot seeren i hestegallopp.

Så dette er ikke til å misforstå – «My name is Nobody» er først og fremst en komedie. Som i «My name is Trinity» er det mer slapstick enn spenning i filmens narrativ. Men den spiller bevisst på de mange elementer man er kjent med fra hardbarkede westerns, og det med talent både foran og bak kamera.

Se Terence Hill gestalte Trinity, Nobody og flere andre gjennom disse filmene som kan sees via Filmoteket: Filmer - Filmoteket