Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller

Skrevet av Ingvild H. Rishøi

Ti år er gått siden Ingvild H. Rishøi utga boka «Vinternoveller» på Gyldendal forlag. Tre noveller er det som utgjør denne samlingen. Da jeg leste dem for første gang da boka kom ut, tenkte jeg at den kalde følelsen av vinter kryper inn under huden underveis i lesingen. Ti år senere, er novellene fortsatt sterk kost, hverdager kan være brutale, og selv om man vil gjøre godt, så er det ikke alltid like enkelt å få det til. Heldigvis finnes det også varme og håp i Rishøis tekster.

Skjøre familierelasjoner er et felles tema for de tre tekstene som utgjør «Vinternoveller». Alenemoren vi møter i den første novella, ønsker så gjerne å gjøre de rette tingene for datteren hun nettopp har hentet i barnehagen. Hun har tissa på seg, det er kaldt og moren vil at de skal ta bussen for å komme seg fortere hjem, men regnestykket inni hodet hennes viser at bussbilletter ikke har plass i budsjettet. I fortvilelse over at datteren fryser, ender de opp på kjøpesenteret for å kjøpe en ny truse. «Det må være flere kurver her. Det må være salg. Jeg ser meg rundt. Pysjer. Nattkjoler. Det er ikke flere. Det er ikke salg.» Morens fortvilelse over følelsen av ikke å strekke til, ikke få til morsrollen på den måten hun har sett for seg at den skal være, og datterens barnlige, kloke blikk, setter leseren rett inn i situasjonen og man kan kjenne ubehaget i magen.

I den andre novella er det også vinter, her møter vi en far som nylig er ute av fengsel, og som skal få sønnen sin på besøk. Å kjøpe en pute kan kanskje virke som en enkel handling, men når angsten bobler fram og ankeret i pusten er vanskelig å finne, så kan en kald øl på puben bli en fristelse det er vanskelig å motstå. «Dun, fjær eller syntetisk? sier dama, og jeg kjenner jeg svetter nå, jeg lukter sikkert svette allerede, og jeg ser hva hun ser, når hun ser på meg, hvem jeg er, hvor jeg har vært.» I løpet av de førtitre sidene denne skjøre fortellingen varer, får vi tegnet et bilde av møte mellom hovedpersonen og barnets mor og tiden som har gått fra barnet ble til etter at deres veier tilfeldigvis krysset hverandre på en karaokebar i Oslo en sein kveld.

Den siste novella er kanskje den såreste av dem alle, og det sier ikke lite. Storesøster på sytten prøver desperat å redde småsøsknene sine fra barnevernets innblanding, og tar dem med på rømmen med Valdresekspressen. Mens bussen frakter de tre søsknene i retning av målet for reisen, en fjellhytte tilhørerende en venninne av syttenåringen, får vi gjennom tilbakeblikk vite mer om historien som har ført fram til bussturen de tre legger ut på: En mor som i glimt får til å være tilstede, men mesteparten av tiden er det den eldste datteren som må ta ansvaret for småsøsknene, hente i barnehagen, lage mat, trøste og roe når nettene er søvnløse. Tre ulike fedre, den ene er død, de to andre stiller ikke opp. En ensom storesøster med et overveldende ansvar og liten tillit til menneskene rundt seg. «Men jeg veit hvordan folk er. Som tømmerstokker ligger de der, som krokodillene på Animal Planet. Og jeg veit hva som kommer til å stå i avisa. Sist sett ved Tøyen skole klokken 13 i går, søstrene er etnisk norske, lillebror er av norsk-marokkansk opprinnelse.» Hovedpersonens tro på hvordan det skal gå med dem, veksler gjennom historien, og som leser ønsker man bare så inderlig at det skal ende godt. For det gjør vondt å lese om en barndom med så mange humper i veien, for selv om man vet at denne novella er fiksjon, så er ikke livet det.